Om kunstverket

Veggarbeidet In Situ / Ex Situ (2026) er et stedsspesifikt verk av kunstner og keramiker Halvor Skiftun Digernes og videokunstner Marius Hokstad, laget på oppdrag fra Campus Ullevål. Med utgangspunkt i geologiens begreper in situ – på stedet – og ex situ – borte fra stedet – er verket en undersøkelse av hva som skjer når materialer flyttes, bearbeides og settes inn i nye sammenhenger.

Arbeidet måler 4,5 x 3,5 meter og består av over hundre keramiske fliser. Det er bygget opp av mer enn 800 kg leire og geologiske materialer hentet fra NGIs samlinger, seniorforsker Arnstein Aarsets private samling og Skiftun Digernes’ egne innsamlinger.

Hokstads digitale projeksjoner av lys og vann forsterker verket som et konstruert landskap. Slik samles geologi, menneskelig påvirkning, teknologi og innovasjon i en ny helhet på et nytt sted: integrert i arkitekturen på Campus Ullevål.

Om prosessen

Stein, sand, leire og mineraler fra ulike steder ble undersøkt som mulige råmaterialer for keramiske glasurer. Noen kunne brukes direkte, mens andre ble kalsinert (brent til 700 grader) før de ble grovknust med slegge og knust mekanisk. Til slutt ble de malt i en ball mill – en keramisk trommel med keramiske kuler – til en fin og homogen partikkelstørrelse som lettere smelter ved brenning.

Skiftun Digernes utviklet i tillegg en hvit baseglasur av norske råmaterialer til alle flisene. Glasuren er laget av kaolin fra Hurdal, nefelinsyenitt fra Nordkapp, titandioksid utvunnet fra ilmenitt fra Sokndal, marmor fra Fauske-steinbruddene og bjørkeaske fra Oslo Badstuforening.

Se oversikt over hvor råmaterialene i verket kommer fra.

Fra leirflate til vegg

Skiftun Digernes laget først en skisse av verket, som ble overført til en leirflate i full størrelse ved hjelp av en rigg utviklet av videokunstner Hokstad. Projeksjonen fungerte som en mal for plassering, størrelse og struktur. Relieffet er hovedsakelig skapt med steiner fra kunstnerens og NGIs samlinger, som er dunket inn i den fuktige leiren.

Flaten ble deretter delt inn i over hundre nummererte fliser. Etter tørking og råbrenning ble alle dyppet i den hvite baseglasuren, før individuelle stein- eller askeglasurer ble påført. Flisene ble brent i ulike atmosfærer – noen i reduksjon, andre i oksidasjon – og ved temperaturer på blant annet 1240 og 1280 grader. Variasjonene i råstoff, glasur, temperatur og brenningsatmosfære har gitt hvert fragment sitt eget uttrykk.

Sammen med murmester Halfdan Gimle ble verket montert på veggen nedenfra og opp, som en steinmur. Mellom flisene ble det lagt en grovmørtel pigmentert i en mosegrønn farge.

Et digitalt lag

Videokunstner Hokstad filmet det ferdig monterte verket med en lyskilde som beveget seg fra øst mot vest over ni timer, fra soloppgang til solnedgang. Det langsomt skiftende lyset er projisert på verket og endrer hvordan det organiske relieffet fremstår gjennom dagen. Basert på en 3D-skanning av verket har han også simulert vann som beveger seg sakte over de keramiske flatene. Det digitale laget representerer vannets geologiske kraft, som gjennom erosjon, forvitring og transport kontinuerlig former landskapet.

Det ferdige verket beveger seg mellom ulike tidsskalaer – fra brenningens timer og døgnets lys til geologiske prosesser over millioner av år. Samtidig peker det mot antropocen, der menneskelig aktivitet inngår som en del av jordens geologiske historie.

Det taktile og organiske møter teknologi og innovasjon, og speiler fagfeltene det forskes på i Campus Ullevåls kontorer og laboratorier.

Om kunstnerne

Halvor Skiftun Digernes er keramiker og kunstner med interesse for naturmaterialer, miljø og tverrfaglig samarbeid. Han utforsker materialers opprinnelse og forvandling, blant annet gjennom egenutviklede glasurer basert på materialer han selv samler inn. Forholdet mellom natur, vitenskap og kunst står sentralt i praksisen hans. Skiftun Digernes har en bachelor i keramikk fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Videokunstner Marius Hokstad er utdannet ved KHiO.

Den håndlagede krukken veier 330 kilo og er glasert med østersskall, strandsand, tangaske og marin blåleire fra Oslofjorden. Den er vakker å se på, men den påtrengende størrelsen, materialene og den røffe overflaten er også en påminnelse om et økosystem i ubalanse. Skulpturen er både et kunstobjekt og en fortelling om forholdet mellom menneske og natur.

Halvor Skiftun Digernes er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo.